Tusenårsmålene

 

Innledning:

Høsten 2000 møttes flere internasjonale ledere til et toppmøte i New York for å skrive under på FNs tusenårsmål, en avtale laget for å fremme et samarbeid i bekjempelsen av verdens fattigdom. Erklæringen ble laget på bakgrunn av mange år med FN-møter. Dette første steget ble tatt ved at flere stater forpliktet seg ved å underskrive erklæringen, til et globalt samarbeid mot ekstrem fattigdom. FNs medlemsland satte seg til sammen åtte mål, som skulle gjennomføres innen 2015.

De åtte tusenårsmålene:

1. Utryddelse av ekstrem fattigdom og sult
2. Oppnå universell tilgang til grunnskoleutdanning
3. Fremme likestilling og styrke kvinners posisjon (empower women)
4. Redusere barnedødelighet
5. Bedre mødres helse
6. Bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer
7. Sikre miljømessig bærekraft
8. Utvikle et globalt partnerskap for utvikling

 

Hva er målenes status i dag? Hvor langt har vi kommet?

FN-sambandet har skrevet en rapport på statusen til de åtte tusenårsmålene, som ble underskrevet av 189 stater i 2000. Her er korte sammendrag fra deres nettside som forteller hvor langt vi er kommet, og hvor vi har mye igjen. Hvis man er ekstra interessert kan man klikke seg inn på nettsiden og lese utfyllende om statusen til hvert mål.

1.   Utrydde ekstrem fattigdom og sult: Dette hovedmålet kan sies å være det viktigste. Man har faktisk klart å redusere andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom. Tallmessig var målet å halvere antallet, et mål som er innen rekkevidde til 2015.

Før levde omkring halvparten av alle mennesker i utviklingsland i ekstrem fattigdom, mens nå er dette tallet redusert til en fjerdedel av befolkningen. Denne framgangen skyldes i stor grad den enorme økonomiske veksten i flere land i Asia.

2.   Sikre grunnskoleutdanning til alle: Målet er at alle barn i verden skal få grunnskoleutdanning, og de aller fleste land er svært nær ved å nå målet. Nå viser tall fra 2006 at 90 % av verdens barn er skrevet inn i grunnskolen. Det virker dermed svært oppnåelig at de ti resterende prosentene også skal nås innen 2015.

Tall fra 2006 viser at andelen barn som ikke fikk skolegang sank fra 103 millioner i 1999 til 73 millioner i 2006.

3.   Styrke kvinners stilling: Her er målet at like mange jenter som gutter skal få grunnskoleutdanning, og da helst innen 2005. Målet ble ikke nådd, og i mange verdensregioner ser det også ut til at det heller ikke er innen rekkevidde for 2015.

Likevel finnes også visse fremskritt, det var i 2010 det høyeste tallet noensinne på andel kvinner som var parlamentarikere. 19 % av verdens parlamentarikere var kvinner.

4. Redusere barnedødeligheten: Det har skjedd en nedgang i barnedødeligheten, men tallet synker så langt ikke fort nok til at det konkrete målet skal nås innen 2015. Tall fra 1990 viser at det da døde 12,5 millioner barn før de fylte fem år, og tall fra 2009 viser til at andelen hadde sunket til 8,1 millioner barn.

Altså døde 12 000 færre barn daglig i løpet av 19 år. Tallet på barn som dør før fylte fem år er dog altfor høyt, og sjansen er 13 % høyere for nettopp dette i utviklingsland, enn i et velutviklet land.

5.      Redusere svangersskapsrelatert dødelighet: Kampen om å redusere mødredødeligheten er det tusenårsmålet vi er lengst unna å nå. Dette målet er vi desverre aller lengst unna å nå. Tall fra 2008 viser til at dette året døde 358 000 kvinner under svangerskap eller i fødsel, og de fleste av disse dødsfallene kunne vært unngått.

6.      Stoppe spredningen av HIV/Aids, malaria og andre dødelige sykdommer: Tallene på antall mennesker som blir hiv-smittet eller dør av aids har gått ned, men likevel blir det daglig smittet rundt  7 500 mennesker med hiv og ca. 5 500 dør av aids. Antallet som lever med hiv har faktisk steget, det på grunn av at det nå blir tatt i bruk antivirale levemidler. I 2001 levde 29,5 millioner med hiv, mens tallet steg til 33 millioner i 2007.

7.      Sikre miljømessig bærekraftig utvikling: Selv om den globale avskogingen har avtatt, har nivået på CO2-utslipp økt med 30 prosent fra 1990 til 2005. Når det gjelder delmålet om å bevare naturens mangfold av arter, ble dette ikke nådd. Det er rundt 17.000 arter av både dyr og planter som står i fare for å bli utryddet.

Likevel er det et av de andre delmålene som kan nås innen 2015, nemlig målet om å halvere antallet på mennesker i verden som lever uten bærekraftig tilgang på rent drikkevann. Flere land har allerede klart å nå målet, blant annet i Asia og Sør-Amerika. På den andre siden er det for langt igjen til å nå målet om å halvere tallet på mennesker uten grunnleggende sanitære forhold.

8.      Bygge et globalt partnerskap for utvikling: Av alle de 189 statene som er med på Tusenårserklæringen har kun fem land klart å nå målet om at 0,7 prosent av landets BNP (bruttonasjonalprodukt) skal gå til bistand. Disse består av Luxembourg, Danmar, Norge, Sverige og Nederland.

Etter et G8-møte i 2005 lovte deltakerne at de skulle øke sin bistand, men på grunn av finanskrisen ble summen som gikk til bistand betydelig mindre enn avtalt. Dette gikk spesielt utover Afrika.

På verdensbasis er det 40 land som kvalifiserer seg til å få slettet sin gjeld, og så langt har 35 av landene fått slettet til sammen 57 milliarder dollar  fra gjelden de har.

Pluss-siden:

Læreboka vår i dette faget, ”Politikk og Menneskerettigheter” utgitt av Aschehoug i 2008, kaller opprettelsen av Tusenårsmålene et gjennombrudd. Et viktig punkt som gjør dette tiltaket så bra er nettopp det at det er satt opp som mål, altså er det mulig å måle om de blir nådd eller ikke. Det blir fulgt opp fra FN ved at de vurderer måloppnåelsen og kommer med rapporter. Dermed blir Tusenårsmålene helt konkrete og forpliktende. 

 Det er et stort ansvar og en stor oppgave å påta seg disse målene, men likevel utrolig viktig. 189 statsledere skrev under på erklæringen i 2000, alle med en tro på at vi faktisk kan gjennomføre dette, og ved å ha disse konkrete målene blir presset til å øke bistanden større.  Et delkapittel i boka, skrevet av Helge Ole Bergesen, s. 297, forteller oss dette.

Minus-siden:

Enigheten om hva som bør gjøres er stor. De aller færreste vil si seg uenige i at alle skal ha tilgang til rent drikkevann, skolegang og nok mat. Det er når man skal finne ut hvordan dette skal gjøres at konfliktene melder seg. Erklæringen om Tusenårsmålene er basert på en rekke toppmøter som fant sted i tiåret før selve fremleggelsen av målene. Derimot mener de som er kritiske til dette at Tusenårsmålene har sin bakgrunn i et ”kupp” gjennomført av de rike landene i verden. Deres kritikk går ut på at de mener argumentasjonen, formuleringene og løsningsforslagene er noe man kan kjenne igjen hos Verdensbanken, IMF (International Monetary Fund) og OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) –som de ser på som organisasjoner styrt av de rike, vestlige landene.  

I følge kritiske røster følger disse åtte målene en strategi som OECD framla i 1996, og som deretter ble bearbeidet i samarbeid med IMF og Verdensbanken, for deretter å bli presentert for FNs generalsekretær i forkant av Tusenårsmålene. Dermed er målene på en måte basert på denne strategien, og selv om alle FNs medlemsland skrev under, mener kritikerne at framgangsmåten var feil fordi det nettopp ikke var alle land som fikk være med å utvikle målene. ”Et land, en stemme” som er viktig for FN ble da på en måte ikke fulgt. Altså hevder kritikerne at Tusenårsmålene strider mot FNs prinsipp om deltagelse for alle.

Et annet punkt som det rettes kritikk mot er at det hevdes at Tusenårsmålene gir folk intrykk av at det er en felles enighet om at økonomisk liberalisering ( frihandel og effektiv ressursbruk på verdensbasis) er beste vei til redusering av fattigdom – noe kritikerne er uenige i.

Konklusjon:

Først og fremst vil nok de fleste si at Tusenårsmålene er et utrolig viktig og bra tiltak, nettopp fordi statsledere forplikter seg til å nå konkrete mål for å redusere fattigdommen i verden. Mange er også enige i måten målene er fremlagt på, i forhold til det at det er flere ting som må gjøres for at man skal klare å halvere bestanden av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom. Fattigdom er ikke bare det at man ikke har nok, men det at man mangler det mest elementære som nok mat, rent vann og medisinsk hjelp. Et problem fører ofte til en stor sirkel av problemer, derfor består tusenårsmålene av åtte mål, og ikke bare ett.

Når det kommer til hvilke av målene som er viktigst har mange helt ulike meninger. Likevel er mål nummer åtte, at det internasjonale samarbeidet må bedres, svært viktig i sammenhengen. Dette er fordi man trenger at statene samarbeider både for å få inn nok penger til bistand, men også for at de ulike statene skal slette gjelden til land som skylder dem, og fordi man ofte trenger u-lands myndigheter med på laget.

Problemets rot kan oppsummeres fint med et sitat fra Mahatma Ghandi: ”Verden har nok ressurser til å dekke alles behov, men ikke alles grådighet”. Kritikken rettes derfor mot at Tusenårsmålene mangler et svært viktig punkt, nettopp det at for å løse problemet må ting forandres også i de rike landene i vesten. Kanskje den viktigste forandringen må skje akkurat her hos oss i de utviklede landene, fordi som de fleste av oss har hørt før ville vi trengt to jordkloder hvis alle i verden skulle hatt samme forbruk som oss i Norge. Tusenårsmålene er oppnåelige, men da må de som har mest gi avkall på litt av det de har. Likevel er det bedre at vi har Tusenårsmålene, i stedet for ikke noe tiltak i det hele tatt.