Bare bistand

Å hjelpe de som trenger det er en innviklet sak. Derfor har vi valgt å starte denne bloggen med et innlegg som tar for seg en generell oversikt over alle de som hjelper til med å bestemme hvor mye bistand som skal gis av statsbudsjettet, hvem som skal motta denne bistanden, i hvilken form de skal motta bistanden og hvilke krav man stiller.

Ulike organer innenfor norsk bistand

Norsk bistand er organisert gjennom ni ledd. Stortinget kommer frem til hvilke mål man jobber mot gjennom utviklingssamarbeid. Det er også de som bestemmer hvilke land eller områder som skal motta bistanden og hvor mye penger som skal bevilges til nettopp dette. Gjennom tusenårsløfte har man kommet frem til at det er verdens fattige som er den viktigste målgruppen og den norske bistanden går i hovedsak til denne gruppen. Regjeringen kommer med forslag til bistandsbudsjettet og retningslinjer for utviklingssamarbeid. Utenriksdepartementet har kontroll over stat-til-stat samarbeidet med land i Afrika, Asia og Mellom-Amerika. Det er UD som skal utforme politikken som går ut på bistand og utformer strategier for samarbeid med de enkelte landene som mottar bistanden. Med andre ord er det de som er politisk ansvarlig for den norske bistanden og forvaltningen av den norske nødhjelpen. Norges multilaterale bistand går også under UDs oppgaver. Norad skal kvalitetssikre og evaluere bistanden. Gjennom finansiering og samarbeid med de organisasjonene, bedriftene og institusjonene som arbeider med norsk bistand kommer Norad frem til den mest effektive forvaltningen av bistandsmidler.  På grunn av kunnskapen de har, gir de faglige råd til de ansvarlige forvalterne. Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland, Norfund, jobber for å redusere fattigdom og skape en økonomisk utvikling i fattige land. Norfund investerer i lønnsomme bedrifter og overfører kunnskap og teknologi til disse bedriftene.  Som de selv informerer på sin hjemmeside:

“Norfunds mandat er å bekjempe fattigdom og skape bærekraftig økonomisk utvikling ved å investere risikokapital i lønnsomme virksomheter i utviklingsland”

Fredskorpset arbeider frem mot en verden hvor grunnleggende menneskerettigheter skal realiseres. Fredskorpsets oppgave er å skape kontakt og få i gang samarbeid mellom enkeltpersoner, så vel som organisasjoner i Norge og utviklingslandene. Samarbeidet mellom de forskjellige aktørene bygger på solidaritet, likeverd og gjensidighet. Om du er interessert i hvordan fredskorpset er organisert kan du lese mer om dette her.  De norske fagmiljøene spiller også en rolle. De samarbeider med bistandsmyndighetene når det kommer til vurdering av resultatet og oppfølgningen ved videre samarbeid med utviklingslandene. De kan også opptre som rådgivere og samarbeidspartnere for de landene som samarbeider. Sist, men ikke minst, har vi mottakernes rolle. Det er mottakerne som har forvaltningsansvaret for norsk bistand. Det legges særlig vekt på at samarbeidslandene selv er ansvarlige for utviklingen etter at de har mottatt bistand.

Spørsmål rundt bistand

I lille Norge avsettes det årlig rundt 18-20 milliarder kroner til bistand. Dette følger til store forpliktelser og Norad har derfor utarbeidet tre spørsmål man tar utgangspunkt i når bistanden skal fordeles.

1. Virker bistanden? Vi vet for lite om resultatene av utviklingssamarbeidet. Selv om flere hundre millioner mennesker de siste tiårene er kommet ut av fattigdommens svøpe, lever mer enn én milliardfortsatt i fattigdom. Bistanden har hjulpet, men vi vet ikke nok om hvor mye, og for lite om hvordan. Norge har vært den fleksible giveren. Nå må vi stille større krav – til oss selv og til vårepartnere – om dokumenterte resultater.

2. Kan vi sikre kvaliteten? Utviklingssamarbeid krever kunnskap. Overføring av penger og teknologi er ikke tilstrekkelig uten en tett faglig og politisk dialog med våre partnere i Sør omutviklingsmuligheter og utfordringer. Utenriksdepartementet står for den politiske dialogen, mens Norad skal sikre at den faglige dialogen og forvaltningen holder høy kvalitet.

3. Er det norske samfunnet med? Norge har sterke tradisjoner for internasjonal solidaritet, basert på misjon og arbeiderbevegelse. Det norske samfunnets aktive deltakelse i bistanden blir bedre hvis den bygger på god informasjon om resultatene av innsatsen. Det er viktig at mange norske aktører deltar – og at dette skjer profesjonelt og gir merkbare resultater.

Spørsmålene er hentet her.

Hovedmål for norsk bistand

Hovedmålene for norsk bistand er forebygging av nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer, å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter, forbedring av forvaltning og utnytelse av jordas miljø og biologiske mangfold, skape mer likestilling gjennom å gi kvinner og menn like rettigheter og muligheter på alle områder i samfunnet og mest av alt: bekjempe fattigdom ved en varig bedring i levevilkår og livskvalitet. Sysselsetting, helse og utdanning er sentrale punkter for å bekjempe fattigdom. Bekjempelse av fattigdom vil føre til større sosial og økonomisk utvikling og til mer rettferdighet, ikke bare nasjonalt, men også globalt.  Målene for norsk bistand bygger opp under FNs tusenårsmål. I en stortingsmelding fra 2009, kalt: “Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom” kommer det frem at regjeringen mener klimaendringer, voldelig konflikt og mangel på kapital er hovedutfordringene i kampen om å bekjempe fattigdom.

På regjeringens egne sider kan man lese denne meldingen, men for enkelthets skyld har vi også valgt å poste det mest sentrale her.

Klima:

De hindre som i dag eksisterer i kampen mot fattigdom forsterkes av klimaendringene. Uten en internasjonal innsats for å bistå utviklingslandene i prosessen for å tilpasse seg slike endringer, vil den globale fattigdommen øke. Dette handler i første rekke om å redusere fattige lands sårbarhet overfor endringene. Den norske innsatsen i kampen mot fattigdom skal også være en del av løsningen på klimautfordringene. En robust miljøpolitikk må være en del av en økonomisk politikk for sysselsetting, inntekts- og produksjonsvekst, enten det er i fattige eller i rike land.

Konflikt:

De fleste av dagens voldelige konflikter foregår i fattige land. Fattigdom i seg selv er ikke årsak til konflikt, men flertallet av voldelige konflikter er i de fattigste delene av verden. Engasjementet for å løse konflikter og bygge fred bidrar til å bekjempe fattigdom og å legge forholdene til rette for utvikling. Voldelige konflikter representerer sikkerhetspolitiske utfordringer for langt større områder og befolkninger enn dem som umiddelbart er berørt. Naboland og hele regioner destabiliseres og trekkes i verste fall direkte inn i konflikten. Enkelte av konfliktene kan ha globale ringvirkninger.

Kapital:

En raskt voksende verdensøkonomi har bidratt til en dobling av utviklingslandenes samlede bruttoinntekt de siste fem årene. Dette har gitt positive ringvirkninger i form av redusert fattigdom og økt levestandard for millioner av mennesker. Finanskrisen og en global lavkonjunktur vil føre til tilbakeslag i kampen mot fattigdom. De fulle konsekvensene av finanskrisen lar seg ikke forutsi.

Klikk deg inn her for å lese hele meldingen.

Motiver og ulike måter å gi bistand:

Valg av samarbeidsland er alltid politisk. Det er politiske valg som avgjør hvem som får bistand eller om bistanden skal avsluttes. Det er også ulike måter å gi bistand på. Om man velger stat-til-stat bistand er det for å støtte myndighetene. Det er fordi myndighetene er ansvarlig for utviklingene i sine land. Bilateral bistand gir Norge muligheten til å delta i diskusjoner med sentrale miljøer i landene som mottar bistand. På denne måten kan Norge bidra med egen erfaring gjennom politiske diskusjoner. Multilateral bistand, som for eksempel FN, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, kan benyttes for å bidra til felles finansiering av globale forpliktelser. Gjennom Norges støtte til multilaterale organisasjoner bidrar vi også i land hvor det ikke er et bilateralt samarbeid. Norge legger stor vekt på å støtte finansieringsmekanismer på miljø og klimaområder, vaksineinitiativet GAVI, det globale fondet mot aids og lignende. Det er også mulig å gi bistand gjennom frivillige organisasjoner. Mange bistandsorganisasjoner er profesjonelle bistandsaktører og har samarbeidspartnere og prosjekter i mange land. Organisasjonene kan bidra med nødhjelpsinnsats, entreprenører som hjelper med infrastruktur, politiske aktivister og er leverandører av ulike sosiale tjenester. Bistand gjennom næringslivet og handel jobber for å få i gang et levedyktig næringsliv og en bærekraftig vekst i utviklingsland. Dette er en forutsetning for både økonomisk og sosial utvikling.

Bistandseffektivitet

Et sentralt begrep som omhandler bistandseffektiviteten er Pariserklæringen som kom ut i 2005. Det går ut på å bidra til å forbedre og holde det slik i land som mottar bistanden. Erklæringen inneholder fem prinsipper og forskjellige forpliktelser for givere og mottakere. Man kan nesten se på Pariserklæringen som en bruksanvisning for hvordan man skal gjennomføre utviklingssamarbeid. Sentrale ting som blir tatt opp i Pariserklæringen er nasjonale eierskap, kapasitetsutvikling og resultatfokus. For mer info om oppfølgningen av Pariserklæringen kan dere lese handlingsplanen fra Accra i Ghana som ble lagd i 2008 i et samarbeid mellom representanter fra samarbeidsland, givere, FN og de multilaterale bankene. Handlingsplanen heter Accra Agenda for Action, og kan leses her.