Norsk bistand til nytte?

I 2010 ga den rød-grønne regjeringen 27,4 milliarder kroner til bistand. Dette er penger som er bevilget til kapasitetsutvikling av såkalte utviklingsland, land med enten dårlig utviklet helseomsorg, myndighetsadministrasjon eller rett og slett lav levestandard, men i hvor stor grad hjelper egentlig dette?

Norsk bistand 2009

Ifølge høyrepolitikker Peter S. Gitmark kunne pengene blitt mer effektivt brukt. Han mener at om pengene ville blitt mer konsentrert brukt ville bistanden i større grad hjulpet u-land. ”Vi ønsker å fokusere mest mulig på Afrika, fordi det er der behovet er størst”, sier Gitmark og legger til at asiatiske land som Kina ikke trenger norsk bistand. Samtidig rettes det stor kritikk mot bruken av bistandsmidler i Afrikanske land, deriblant Etiopia. Human Rights Watch forteller at Etiopias president Meles Zenawi bruker bistandsmidler på nedkjempelse av regimekritikere.

Samtidig finnes det eksempler på at bistandshjelp kan være svært viktig for u-land, og Tanzania da som det beste eksempelet. Norad skriver i sin resultatrapport at gjennom vestlig bistand, deriblant fra Norge, har gjort det mulig for landet å etablere en stødig skatteinngang. Det samme skjer i Zambia, hvor gruveselskapene har gått med på en ny skatteordning.

Men på hvilke måte vil Norge at bistandsbudsjettet skal brukes? Kapasitetsutvikling er det viktigste begrepet å forholde seg til når man snakker om norsk bistand. Hovedmålet med kapasitetsutvikling er at bistanden skal utvikle u-lands lover, rettigheter og likestilling, samt organisering av politiske prosesser og lover og regler. Det fokuseres også på individets utvikling i u-land i form av utdanning og opplæring. Kapasitetsutvikling bygger på begrepet ” Gi noen en fisk, og han er mett hele dagen. Lær noen å fiske, og han er mett resten av livet”, og med dette menes det hvis man lærer et land hvordan det skal styres vil det hjelpe over lengre tid. Situasjonen i Tanzania viser at denne metoden fungerer, men samtidig krever dette at landets regjering bruker bistanden på rett måte.

Et annet land som mottar store bistandsbidrag er Afghanistan. Hvorfor har da ikke levestandarden økt på lik linje med Tanzanias? Å utvikle et samfunn som er under konstant konflikt er betydelig vanskeligere enn å utvikle en stat som allerede har bedret sin statlige administrasjon. Likevell er det svært viktig å presisere at bistandshjelp ofte er ett langsiktig prosjekt. Norge har bidratt med bistand til Tanzania i snart 50 år, mens gjenoppbyggningen av Afghanistan ikke har pågått i 10 år engang. Dessuten bør man merke seg at det er etter mange 10-års innsats at levestandarden i Tanzania har økt. Kapasitetsutvikling og forberingen av levestandarden i Afghanistan vil mest sannsynslig kreve mange flere år med bistand før man får ønskede resultater.

Gode instutisjoner fungerer som grunnpilar for at et samfunn skal utvikle seg. Kanskje kunne bistandsbudsjettet kunne kanskje blitt brukt på mer effektiviserte måter, men det kommer klart frem fra Norads resultatrapport at bistanden hjelper i stor grad, avhengig av hvilke politiske forutsettninger u-landet har.

Bistand fungerer, men ikke alene

Den tidligere direktøren for Sør-Senteret i Geneve, Yash Tandon, skriver i et innlegg i dagsavisen: ”Bistand er et instrument for å skape fattigdom, og ikke lindre den. Hvorfor? Fordi bistand er nok et våpen i arsenalet industrialiserte land bruker for å få utviklingsland til å tilpasse sin politikk, og denne politikken har ikke vært utviklingsvennlig.” Han mener også at vi i nord driver bistand fordi det er populære oppfatninger at bistand er veldedighet som fattige land trenger for å oppnå utvikling og at nord skylder verden å rydde opp i sør. Han sier at vi gir bistand fordi vi mener det er bra, og ikke fordi det faktisk kan hjelpe.

Her er fire eksempler på hvordan bistand kan utvikle seg i en negativ retning:

1. Bistand uten oppfølging fører ikke til utvikling

Bistand er et middel man kan bruke sammen med andre for å oppnå bærekraftig utvikling og bedring av levevilkår i et land. Men hvis bistanden kommer i form at ressurser uten en “oppskrift” fører ikke dette til utvikling, og det kan i verste fall virke mot sin hensikt. I mange tilfeller fører det til at ressursene som landene får i bistand blir brukt til prosjekter som ikke er bærekraftige eller så “forsvinner de”.

2. Bistand forsterker maktesløshet

Bistand kan forsterke en stats maktesløshet ved å levere tjenester som helsetjenester, noe som myndighetene egentlig skulle gjøre. Dette kan føre til en undergraving av legitime styrer, men det kan også forhindre opprør mot illegitime styrer.

3. Bistand kan undergrave demokratiske prosesser

Bistand med betingelser kan føre til ujevne maktforhold mellom land som gir og land som får, og det kan dermed undergrave demokratiske prossser.

4. Økonomisk bistand gir dårlige resultater

Økonomisk bistand gir i mange tilfeller dårlige resultater. På grunn av korrupsjon, krig, manglende styresett og fraværende kunnskaper blir midlene brukt på feil måte og det kommer ingen bærekraftig utvikling ut av det.

Tusenårsmålene

 

Innledning:

Høsten 2000 møttes flere internasjonale ledere til et toppmøte i New York for å skrive under på FNs tusenårsmål, en avtale laget for å fremme et samarbeid i bekjempelsen av verdens fattigdom. Erklæringen ble laget på bakgrunn av mange år med FN-møter. Dette første steget ble tatt ved at flere stater forpliktet seg ved å underskrive erklæringen, til et globalt samarbeid mot ekstrem fattigdom. FNs medlemsland satte seg til sammen åtte mål, som skulle gjennomføres innen 2015.

De åtte tusenårsmålene:

1. Utryddelse av ekstrem fattigdom og sult
2. Oppnå universell tilgang til grunnskoleutdanning
3. Fremme likestilling og styrke kvinners posisjon (empower women)
4. Redusere barnedødelighet
5. Bedre mødres helse
6. Bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer
7. Sikre miljømessig bærekraft
8. Utvikle et globalt partnerskap for utvikling

 

Hva er målenes status i dag? Hvor langt har vi kommet?

FN-sambandet har skrevet en rapport på statusen til de åtte tusenårsmålene, som ble underskrevet av 189 stater i 2000. Her er korte sammendrag fra deres nettside som forteller hvor langt vi er kommet, og hvor vi har mye igjen. Hvis man er ekstra interessert kan man klikke seg inn på nettsiden og lese utfyllende om statusen til hvert mål.

1.   Utrydde ekstrem fattigdom og sult: Dette hovedmålet kan sies å være det viktigste. Man har faktisk klart å redusere andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom. Tallmessig var målet å halvere antallet, et mål som er innen rekkevidde til 2015.

Før levde omkring halvparten av alle mennesker i utviklingsland i ekstrem fattigdom, mens nå er dette tallet redusert til en fjerdedel av befolkningen. Denne framgangen skyldes i stor grad den enorme økonomiske veksten i flere land i Asia.

2.   Sikre grunnskoleutdanning til alle: Målet er at alle barn i verden skal få grunnskoleutdanning, og de aller fleste land er svært nær ved å nå målet. Nå viser tall fra 2006 at 90 % av verdens barn er skrevet inn i grunnskolen. Det virker dermed svært oppnåelig at de ti resterende prosentene også skal nås innen 2015.

Tall fra 2006 viser at andelen barn som ikke fikk skolegang sank fra 103 millioner i 1999 til 73 millioner i 2006.

3.   Styrke kvinners stilling: Her er målet at like mange jenter som gutter skal få grunnskoleutdanning, og da helst innen 2005. Målet ble ikke nådd, og i mange verdensregioner ser det også ut til at det heller ikke er innen rekkevidde for 2015.

Likevel finnes også visse fremskritt, det var i 2010 det høyeste tallet noensinne på andel kvinner som var parlamentarikere. 19 % av verdens parlamentarikere var kvinner.

4. Redusere barnedødeligheten: Det har skjedd en nedgang i barnedødeligheten, men tallet synker så langt ikke fort nok til at det konkrete målet skal nås innen 2015. Tall fra 1990 viser at det da døde 12,5 millioner barn før de fylte fem år, og tall fra 2009 viser til at andelen hadde sunket til 8,1 millioner barn.

Altså døde 12 000 færre barn daglig i løpet av 19 år. Tallet på barn som dør før fylte fem år er dog altfor høyt, og sjansen er 13 % høyere for nettopp dette i utviklingsland, enn i et velutviklet land.

5.      Redusere svangersskapsrelatert dødelighet: Kampen om å redusere mødredødeligheten er det tusenårsmålet vi er lengst unna å nå. Dette målet er vi desverre aller lengst unna å nå. Tall fra 2008 viser til at dette året døde 358 000 kvinner under svangerskap eller i fødsel, og de fleste av disse dødsfallene kunne vært unngått.

6.      Stoppe spredningen av HIV/Aids, malaria og andre dødelige sykdommer: Tallene på antall mennesker som blir hiv-smittet eller dør av aids har gått ned, men likevel blir det daglig smittet rundt  7 500 mennesker med hiv og ca. 5 500 dør av aids. Antallet som lever med hiv har faktisk steget, det på grunn av at det nå blir tatt i bruk antivirale levemidler. I 2001 levde 29,5 millioner med hiv, mens tallet steg til 33 millioner i 2007.

7.      Sikre miljømessig bærekraftig utvikling: Selv om den globale avskogingen har avtatt, har nivået på CO2-utslipp økt med 30 prosent fra 1990 til 2005. Når det gjelder delmålet om å bevare naturens mangfold av arter, ble dette ikke nådd. Det er rundt 17.000 arter av både dyr og planter som står i fare for å bli utryddet.

Likevel er det et av de andre delmålene som kan nås innen 2015, nemlig målet om å halvere antallet på mennesker i verden som lever uten bærekraftig tilgang på rent drikkevann. Flere land har allerede klart å nå målet, blant annet i Asia og Sør-Amerika. På den andre siden er det for langt igjen til å nå målet om å halvere tallet på mennesker uten grunnleggende sanitære forhold.

8.      Bygge et globalt partnerskap for utvikling: Av alle de 189 statene som er med på Tusenårserklæringen har kun fem land klart å nå målet om at 0,7 prosent av landets BNP (bruttonasjonalprodukt) skal gå til bistand. Disse består av Luxembourg, Danmar, Norge, Sverige og Nederland.

Etter et G8-møte i 2005 lovte deltakerne at de skulle øke sin bistand, men på grunn av finanskrisen ble summen som gikk til bistand betydelig mindre enn avtalt. Dette gikk spesielt utover Afrika.

På verdensbasis er det 40 land som kvalifiserer seg til å få slettet sin gjeld, og så langt har 35 av landene fått slettet til sammen 57 milliarder dollar  fra gjelden de har.

Pluss-siden:

Læreboka vår i dette faget, ”Politikk og Menneskerettigheter” utgitt av Aschehoug i 2008, kaller opprettelsen av Tusenårsmålene et gjennombrudd. Et viktig punkt som gjør dette tiltaket så bra er nettopp det at det er satt opp som mål, altså er det mulig å måle om de blir nådd eller ikke. Det blir fulgt opp fra FN ved at de vurderer måloppnåelsen og kommer med rapporter. Dermed blir Tusenårsmålene helt konkrete og forpliktende. 

 Det er et stort ansvar og en stor oppgave å påta seg disse målene, men likevel utrolig viktig. 189 statsledere skrev under på erklæringen i 2000, alle med en tro på at vi faktisk kan gjennomføre dette, og ved å ha disse konkrete målene blir presset til å øke bistanden større.  Et delkapittel i boka, skrevet av Helge Ole Bergesen, s. 297, forteller oss dette.

Minus-siden:

Enigheten om hva som bør gjøres er stor. De aller færreste vil si seg uenige i at alle skal ha tilgang til rent drikkevann, skolegang og nok mat. Det er når man skal finne ut hvordan dette skal gjøres at konfliktene melder seg. Erklæringen om Tusenårsmålene er basert på en rekke toppmøter som fant sted i tiåret før selve fremleggelsen av målene. Derimot mener de som er kritiske til dette at Tusenårsmålene har sin bakgrunn i et ”kupp” gjennomført av de rike landene i verden. Deres kritikk går ut på at de mener argumentasjonen, formuleringene og løsningsforslagene er noe man kan kjenne igjen hos Verdensbanken, IMF (International Monetary Fund) og OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) –som de ser på som organisasjoner styrt av de rike, vestlige landene.  

I følge kritiske røster følger disse åtte målene en strategi som OECD framla i 1996, og som deretter ble bearbeidet i samarbeid med IMF og Verdensbanken, for deretter å bli presentert for FNs generalsekretær i forkant av Tusenårsmålene. Dermed er målene på en måte basert på denne strategien, og selv om alle FNs medlemsland skrev under, mener kritikerne at framgangsmåten var feil fordi det nettopp ikke var alle land som fikk være med å utvikle målene. ”Et land, en stemme” som er viktig for FN ble da på en måte ikke fulgt. Altså hevder kritikerne at Tusenårsmålene strider mot FNs prinsipp om deltagelse for alle.

Et annet punkt som det rettes kritikk mot er at det hevdes at Tusenårsmålene gir folk intrykk av at det er en felles enighet om at økonomisk liberalisering ( frihandel og effektiv ressursbruk på verdensbasis) er beste vei til redusering av fattigdom – noe kritikerne er uenige i.

Konklusjon:

Først og fremst vil nok de fleste si at Tusenårsmålene er et utrolig viktig og bra tiltak, nettopp fordi statsledere forplikter seg til å nå konkrete mål for å redusere fattigdommen i verden. Mange er også enige i måten målene er fremlagt på, i forhold til det at det er flere ting som må gjøres for at man skal klare å halvere bestanden av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom. Fattigdom er ikke bare det at man ikke har nok, men det at man mangler det mest elementære som nok mat, rent vann og medisinsk hjelp. Et problem fører ofte til en stor sirkel av problemer, derfor består tusenårsmålene av åtte mål, og ikke bare ett.

Når det kommer til hvilke av målene som er viktigst har mange helt ulike meninger. Likevel er mål nummer åtte, at det internasjonale samarbeidet må bedres, svært viktig i sammenhengen. Dette er fordi man trenger at statene samarbeider både for å få inn nok penger til bistand, men også for at de ulike statene skal slette gjelden til land som skylder dem, og fordi man ofte trenger u-lands myndigheter med på laget.

Problemets rot kan oppsummeres fint med et sitat fra Mahatma Ghandi: ”Verden har nok ressurser til å dekke alles behov, men ikke alles grådighet”. Kritikken rettes derfor mot at Tusenårsmålene mangler et svært viktig punkt, nettopp det at for å løse problemet må ting forandres også i de rike landene i vesten. Kanskje den viktigste forandringen må skje akkurat her hos oss i de utviklede landene, fordi som de fleste av oss har hørt før ville vi trengt to jordkloder hvis alle i verden skulle hatt samme forbruk som oss i Norge. Tusenårsmålene er oppnåelige, men da må de som har mest gi avkall på litt av det de har. Likevel er det bedre at vi har Tusenårsmålene, i stedet for ikke noe tiltak i det hele tatt.

Bare bistand

Å hjelpe de som trenger det er en innviklet sak. Derfor har vi valgt å starte denne bloggen med et innlegg som tar for seg en generell oversikt over alle de som hjelper til med å bestemme hvor mye bistand som skal gis av statsbudsjettet, hvem som skal motta denne bistanden, i hvilken form de skal motta bistanden og hvilke krav man stiller.

Ulike organer innenfor norsk bistand

Norsk bistand er organisert gjennom ni ledd. Stortinget kommer frem til hvilke mål man jobber mot gjennom utviklingssamarbeid. Det er også de som bestemmer hvilke land eller områder som skal motta bistanden og hvor mye penger som skal bevilges til nettopp dette. Gjennom tusenårsløfte har man kommet frem til at det er verdens fattige som er den viktigste målgruppen og den norske bistanden går i hovedsak til denne gruppen. Regjeringen kommer med forslag til bistandsbudsjettet og retningslinjer for utviklingssamarbeid. Utenriksdepartementet har kontroll over stat-til-stat samarbeidet med land i Afrika, Asia og Mellom-Amerika. Det er UD som skal utforme politikken som går ut på bistand og utformer strategier for samarbeid med de enkelte landene som mottar bistanden. Med andre ord er det de som er politisk ansvarlig for den norske bistanden og forvaltningen av den norske nødhjelpen. Norges multilaterale bistand går også under UDs oppgaver. Norad skal kvalitetssikre og evaluere bistanden. Gjennom finansiering og samarbeid med de organisasjonene, bedriftene og institusjonene som arbeider med norsk bistand kommer Norad frem til den mest effektive forvaltningen av bistandsmidler.  På grunn av kunnskapen de har, gir de faglige råd til de ansvarlige forvalterne. Statens Investeringsfond for Næringsvirksomhet i Utviklingsland, Norfund, jobber for å redusere fattigdom og skape en økonomisk utvikling i fattige land. Norfund investerer i lønnsomme bedrifter og overfører kunnskap og teknologi til disse bedriftene.  Som de selv informerer på sin hjemmeside:

“Norfunds mandat er å bekjempe fattigdom og skape bærekraftig økonomisk utvikling ved å investere risikokapital i lønnsomme virksomheter i utviklingsland”

Fredskorpset arbeider frem mot en verden hvor grunnleggende menneskerettigheter skal realiseres. Fredskorpsets oppgave er å skape kontakt og få i gang samarbeid mellom enkeltpersoner, så vel som organisasjoner i Norge og utviklingslandene. Samarbeidet mellom de forskjellige aktørene bygger på solidaritet, likeverd og gjensidighet. Om du er interessert i hvordan fredskorpset er organisert kan du lese mer om dette her.  De norske fagmiljøene spiller også en rolle. De samarbeider med bistandsmyndighetene når det kommer til vurdering av resultatet og oppfølgningen ved videre samarbeid med utviklingslandene. De kan også opptre som rådgivere og samarbeidspartnere for de landene som samarbeider. Sist, men ikke minst, har vi mottakernes rolle. Det er mottakerne som har forvaltningsansvaret for norsk bistand. Det legges særlig vekt på at samarbeidslandene selv er ansvarlige for utviklingen etter at de har mottatt bistand.

Spørsmål rundt bistand

I lille Norge avsettes det årlig rundt 18-20 milliarder kroner til bistand. Dette følger til store forpliktelser og Norad har derfor utarbeidet tre spørsmål man tar utgangspunkt i når bistanden skal fordeles.

1. Virker bistanden? Vi vet for lite om resultatene av utviklingssamarbeidet. Selv om flere hundre millioner mennesker de siste tiårene er kommet ut av fattigdommens svøpe, lever mer enn én milliardfortsatt i fattigdom. Bistanden har hjulpet, men vi vet ikke nok om hvor mye, og for lite om hvordan. Norge har vært den fleksible giveren. Nå må vi stille større krav – til oss selv og til vårepartnere – om dokumenterte resultater.

2. Kan vi sikre kvaliteten? Utviklingssamarbeid krever kunnskap. Overføring av penger og teknologi er ikke tilstrekkelig uten en tett faglig og politisk dialog med våre partnere i Sør omutviklingsmuligheter og utfordringer. Utenriksdepartementet står for den politiske dialogen, mens Norad skal sikre at den faglige dialogen og forvaltningen holder høy kvalitet.

3. Er det norske samfunnet med? Norge har sterke tradisjoner for internasjonal solidaritet, basert på misjon og arbeiderbevegelse. Det norske samfunnets aktive deltakelse i bistanden blir bedre hvis den bygger på god informasjon om resultatene av innsatsen. Det er viktig at mange norske aktører deltar – og at dette skjer profesjonelt og gir merkbare resultater.

Spørsmålene er hentet her.

Hovedmål for norsk bistand

Hovedmålene for norsk bistand er forebygging av nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer, å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter, forbedring av forvaltning og utnytelse av jordas miljø og biologiske mangfold, skape mer likestilling gjennom å gi kvinner og menn like rettigheter og muligheter på alle områder i samfunnet og mest av alt: bekjempe fattigdom ved en varig bedring i levevilkår og livskvalitet. Sysselsetting, helse og utdanning er sentrale punkter for å bekjempe fattigdom. Bekjempelse av fattigdom vil føre til større sosial og økonomisk utvikling og til mer rettferdighet, ikke bare nasjonalt, men også globalt.  Målene for norsk bistand bygger opp under FNs tusenårsmål. I en stortingsmelding fra 2009, kalt: “Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom” kommer det frem at regjeringen mener klimaendringer, voldelig konflikt og mangel på kapital er hovedutfordringene i kampen om å bekjempe fattigdom.

På regjeringens egne sider kan man lese denne meldingen, men for enkelthets skyld har vi også valgt å poste det mest sentrale her.

Klima:

De hindre som i dag eksisterer i kampen mot fattigdom forsterkes av klimaendringene. Uten en internasjonal innsats for å bistå utviklingslandene i prosessen for å tilpasse seg slike endringer, vil den globale fattigdommen øke. Dette handler i første rekke om å redusere fattige lands sårbarhet overfor endringene. Den norske innsatsen i kampen mot fattigdom skal også være en del av løsningen på klimautfordringene. En robust miljøpolitikk må være en del av en økonomisk politikk for sysselsetting, inntekts- og produksjonsvekst, enten det er i fattige eller i rike land.

Konflikt:

De fleste av dagens voldelige konflikter foregår i fattige land. Fattigdom i seg selv er ikke årsak til konflikt, men flertallet av voldelige konflikter er i de fattigste delene av verden. Engasjementet for å løse konflikter og bygge fred bidrar til å bekjempe fattigdom og å legge forholdene til rette for utvikling. Voldelige konflikter representerer sikkerhetspolitiske utfordringer for langt større områder og befolkninger enn dem som umiddelbart er berørt. Naboland og hele regioner destabiliseres og trekkes i verste fall direkte inn i konflikten. Enkelte av konfliktene kan ha globale ringvirkninger.

Kapital:

En raskt voksende verdensøkonomi har bidratt til en dobling av utviklingslandenes samlede bruttoinntekt de siste fem årene. Dette har gitt positive ringvirkninger i form av redusert fattigdom og økt levestandard for millioner av mennesker. Finanskrisen og en global lavkonjunktur vil føre til tilbakeslag i kampen mot fattigdom. De fulle konsekvensene av finanskrisen lar seg ikke forutsi.

Klikk deg inn her for å lese hele meldingen.

Motiver og ulike måter å gi bistand:

Valg av samarbeidsland er alltid politisk. Det er politiske valg som avgjør hvem som får bistand eller om bistanden skal avsluttes. Det er også ulike måter å gi bistand på. Om man velger stat-til-stat bistand er det for å støtte myndighetene. Det er fordi myndighetene er ansvarlig for utviklingene i sine land. Bilateral bistand gir Norge muligheten til å delta i diskusjoner med sentrale miljøer i landene som mottar bistand. På denne måten kan Norge bidra med egen erfaring gjennom politiske diskusjoner. Multilateral bistand, som for eksempel FN, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, kan benyttes for å bidra til felles finansiering av globale forpliktelser. Gjennom Norges støtte til multilaterale organisasjoner bidrar vi også i land hvor det ikke er et bilateralt samarbeid. Norge legger stor vekt på å støtte finansieringsmekanismer på miljø og klimaområder, vaksineinitiativet GAVI, det globale fondet mot aids og lignende. Det er også mulig å gi bistand gjennom frivillige organisasjoner. Mange bistandsorganisasjoner er profesjonelle bistandsaktører og har samarbeidspartnere og prosjekter i mange land. Organisasjonene kan bidra med nødhjelpsinnsats, entreprenører som hjelper med infrastruktur, politiske aktivister og er leverandører av ulike sosiale tjenester. Bistand gjennom næringslivet og handel jobber for å få i gang et levedyktig næringsliv og en bærekraftig vekst i utviklingsland. Dette er en forutsetning for både økonomisk og sosial utvikling.

Bistandseffektivitet

Et sentralt begrep som omhandler bistandseffektiviteten er Pariserklæringen som kom ut i 2005. Det går ut på å bidra til å forbedre og holde det slik i land som mottar bistanden. Erklæringen inneholder fem prinsipper og forskjellige forpliktelser for givere og mottakere. Man kan nesten se på Pariserklæringen som en bruksanvisning for hvordan man skal gjennomføre utviklingssamarbeid. Sentrale ting som blir tatt opp i Pariserklæringen er nasjonale eierskap, kapasitetsutvikling og resultatfokus. For mer info om oppfølgningen av Pariserklæringen kan dere lese handlingsplanen fra Accra i Ghana som ble lagd i 2008 i et samarbeid mellom representanter fra samarbeidsland, givere, FN og de multilaterale bankene. Handlingsplanen heter Accra Agenda for Action, og kan leses her.

Bloggen Bare om Bistand

Denne bloggen er et forum for faktaopplysninger, nyheter og drøftinger rundt temaet bistand.

Vi er 5 elever som går i 3 klasse på Kongsbakken VGS, og vi gleder oss til å kunne lage en blogg som inneholder nyttig informasjon om temaet vi har valgt! =)